Regjeringen og partene i arbeidslivet er blitt enige om en ny IA-avtale. Kritikerne sier at dette bare er mer av det samme. Jeg vil si at det i all hovedsak er bra. For problemet med IA-avtalen er jo ikke at den ikke virker – hvis den brukes og følges opp av alle parter – men at for få gjør nok for å følge opp.

På arbeidsplasser der de har et godt arbeidsmiljø, folk føler at de gjør en god jobb og ledelsen følger opp folk som blir syke, der har man også fått ned sykefraværet. Å redusere sykefraværet er et viktig mål med IA-avtalen, et annet viktig mål er å få flere ut i arbeidslivet. Det er selvsagt to målsetninger som kan han en stor grad av motsetning i seg, men det gjøre det ikke mindre viktig og riktig.  

Det er viktig å huske at sykelønnsordningen er laget for å ivareta arbeidstakere som blir syke, enten det er i noen få dager eller over lengre tid. Dette er et viktig velferdsgode som det er viktig å ta vare på. Derfor er det svært viktig at man har en bred enighet om sykelønnsordnigen mellom regjering, arbeidstakere og arbeidsgivere. Dette er de fire grepene regjeringen foretar seg etter drøftinger med partene i arbeidslivet:
Graderte sykemeldinger skal være hovedregelen. Tettere oppfølging av den sykemeldte. Tettere oppfølging av legenes sykemeldingspraksis. Åpner for å legge om arbeidsgiverfinansieringen.

Høyt sykefravær er et stort problem  mange steder. Men løsningen er ikke å gjøre slik som høyrekreftene ønsker – nemlig å svekke arbeidstagernes rett til å få lønn under sykdom. Blant annet Oslo Høyres leder Michael Tetzchner har tatt til orde for karentsdager og kun 80 prosent lønn under sykdom.

Vurdert til: av 45 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det er verken oppsiktsvekkende eller merkelig at det er politisk uenighet i et politisk parti. Selv om det nok tilhører sjeldenhetene at et medlem av et partis øverste politiske ledelse signaliserer uenighet med sitt parti i sentrale saker for partiet, slik KrFs nestleder Inger Lise Hansen har gjort. Hun sa til Aftenposten for en uke siden at hun er uenig i KrFs syn på homofili, Israel, EU, Vinmonopol og bekjennelsesparagrafen til partiet.

Jeg har i og for seg ingen menig om hva KrF skal mene om noen av disse sakene, det forandrer uansett ikke mitt syn på partiet. Men det er selvsagt svært spesielt at en nestleder i et parti velger å uttale så kontroversielle synspunkter på førstesiden av Aften posten, i stedet for å si det til partiforsamlingen hun deltok på samme helg. Ikke vanskelig å forstå at KrF-leder Dagfinn Høybråten og nestleder kollega Dagrunn Eriksen virker relativt irriterte. Nå raser debatten i partiet, neppe slik partiledelsen hadde planlagt når de vetok å ha en strategidebatt fram mot neste valg.

KrF er for øvrig et parti det er litt vanskelig å plassere, fordi man har minst to akser for hvor folk befinner seg i partiet. Den viktigste er kanskje den som viser om man er liberal eller konservativ i forhold til typisk kristelige verdier. På denne aksen er Inger Lise Hansen svært lang på den liberale siden. Samtidig befinner hun seg svært langt til høyre på den andre aksen man kan måle partiet på, nemlig den tradisjonelle høyre – venstreaksen. Dermed er hun svært nærme Høyre/Frp i tradisjonelle saker som skiller høyre og venstre siden i norsk politikk. Men hun står mye lenger fra Frp i det man ser på som verdispørsmål i KrF, slikt som synet på Israel og homofili.

Nei, KrF er ikke et parti det er lett å forstå… og det er det jo en del som tyder på at heller ikke velgerne gjør. Om debatten Inger Lise Hansen har satt i gang vil hjelpe KrF er tvilsomt. De som er enig med henne i synet på homofili, Israel og EU vil neppe finne KrF som det tryggeste partiet å stemme på. Skulle hun få gjennomslag på landsmøtet, vil neppe de som pleier å stemme på partiet fortsette med det – dermed er de like langt…

Vurdert til: av 54 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende